Våg å vokse!

Forleden dag dukket det plutselig opp et ungdomsbilde av meg selv på min facebook-profil. Det fikk meg til å minnes, og til å reflektere over hvordan og hvorfor livet mitt har blitt som det har blitt.

Den 15-åringen jeg så der på skjermen (et bilde jeg aldri har sett før) hadde ingen klare planer for sin fremtid. Ei heller hadde hun vel trodd på den historien jeg i dag kan fortelle om reisen i livet så langt…

Ungdomsskolen

Jeg er den midterste i en søskenflokk på tre. Det tror jeg gjør noe med deg. På godt og på vondt. Av natur var jeg et stille og sjenert barn, jeg ønsket bare fred og fordragelighet og å gjøre alle til lags. (Der er jeg forresten fremdeles i dag. Jeg hater konflikter!). På barneskolen var jeg alle læreres mønsterelev. Jeg gled inn i mengden og gjorde minimalt ut av meg.

Men da jeg skulle begynne på ungdomsskolen tok jeg mitt livs første bevisste og ”uortodokse” valg, slik jeg ser det nå i ettertid. Klassen min, som langt i fra var en mønsterklasse, skulle overføres til en ungdomsskole i Bergen sentrum (med et heller frynsete rykte).

Det var imidlertid tre ledige plasser på en ungdomsskole på andre siden av ”Dalen” (som Fyllingsdalen ble kalt på folkemunne den gang), og jeg og et par av mine klassevenninner benyttet muligheten og søkte om plass der. Ny bydel. Ny skole. Ny klasse. Nye muligheter. Her kjente jeg ingen. Jeg tok et valg, og ville begynne på nytt.

Jeg fikk plassen.

 

Den sommeren, mellom barneskolen og ungdomsskolen, foretok jeg et hamskifte.

Fra å være sjenert, stille, snill og uanselig, tok jeg på meg rollen som den tøffe og kule. Klærne ble svarte, med naglebelter, naglesmykker og skjerf knytt overalt. Øynene ble malt svarte, mens hud og hår var helt naturlig og lysere enn de fleste andres. Ingen kjente meg fra før. De kunne ikke vite at jeg fram til ungdomskolen hadde vært en stille og sjenert jente. Jeg tok på meg en maske. Jeg var noe for meg selv. Bak den fasaden hadde jeg kontroll.

I denne perioden var det kanskje ikke rart at min stakkers uskyldige lillesøster ble kalt for ”Liket Sin Søster”(!). Eller at min salige mor måtte advare kjære tante Hjørdis før hun kom på besøk fra Trondheim; ”Merete har nok forandret litt stil, men egentlig er hun like snill og uskyldig fremdeles”.

Andre året på ungdomsskolen kom Mette Iren inn i klassen. Også hun var en ”outsider”. Jeg og Mette Iren fant hverandre umiddelbart. Mette Iren kom som meg selv fra det man i gamle dager kalte et ”møblert hjem”. Hun var i bunn og grunn like uskyldig som det jeg selv var, den tøffe fasaden til tross. Men det ble et par utforskende år der. Mette-Marit ville sikkert omtalt det vi holdt på med i andre og tredje året på ungdomsskolen for ”å teste grenser”…

Men heldigvis, vi kom helskinnet ut av det også. Det var tøffe tider i bydelene på tidlig 80-tallet. Det er mange historier som burde vært fortalt fra den gang. Men vi er kanskje ikke helt moden for dem enda … Jeg spår en megasuksess til førstemann som tørr å skrive den ærlige fortellingen om ungdomstiden i Fyllingsdalen bydel dette tiåret. I alle fall savner jeg noen ekte ungdomsskildringer fra slik jeg og mange med meg opplevde dette tiåret.

Dette er bare begynnelsen av historien min. Det finnes mange, mange opplevelser og erfaringer bak forklaringen på hvorfor jeg til syvende og sist sitter her jeg er i dag.

Om hvorfor jeg, en usikker, uskyldig, naiv, snill og tilsynelatende tøff jentunge på 15 år en dag ble vellykket næringslivsleder. Og deretter gründer.
Om hvorfor jeg ikke lenger er stille og sjenert.

Varde._Medium1

Å begynne på ny er alltid en utfordrende og spennende opplevelse. Å ta utfordringene, betyr å vokse. Det er vel min beste forklaring på hvorfor jeg er der jeg er jeg i dag.

Jeg har tatt utfordringene. Tross alle odds. Tross at jeg var usikker på meg selv. Tross at jeg ikke følte meg komfortabel.

Underveis på denne reisen, fra de tøffe, usikre ungdomsårene, til den voksne kvinnen og moren jeg er i dag, har jeg funnet inn til kjernen av meg selv. Jeg er den samme som jeg var den gang. Men med mange ekstra lag erfaringer som har gitt meg trygghet til å være meg selv og stå for den jeg er. Det er min styrke. Å kunne vise både trygghet og utrygghet. Å kunne innrømme sine feil og mangler. Å tørre å vise sin sårbarhet. Jeg har ikke lenger en maske på. Jeg er den jeg er. På godt å på vondt. Og jeg streber hele tiden etter å utvikle meg videre.

Nå gikk denne bloggposten et helt annet sted enn jeg hadde tenkt. Det er vanskelig å fatte seg i korthet. Livet og de store linjene er langt. Jeg får heller dele resten av reisen med dere en annen gang. Eller skrive den boken 😉

Vi har alle våre fantastiske livshistorier å berette.

Kanskje min historie fikk deg til å reflektere litt over din egen?

 
Nostalgisk hilsen fra Merete

PS: Denne bloggposten om min barndom er en av mine mest leste, og forklarer noe om hvorfor jeg har turd å ta de utforfringene som jeg har vokst så mye på.

Kommentarer