Tilhørighet

Dette er historien om hvordan tilhørighet og kjærlighet til et sted kan forandre et liv. Om hvorfor jeg nå endelig forstår alle de mennesker som kjemper innbitt for hjemmene sine, som aldri kan tenke seg å bo noe som helst annet sted, enten det er infrastruktur, klimaendringer, økonomi, -eller grusomt nok; krig, sult og terror som tvinger fram et skifte av bosted.

Mormor og bestefar, første side i den gamle hytteboken.

Jeg husker tydelig den dagen jeg første gang kjente at det å forlate Ivartun og å vende hjem igjen til Bergen kjentes helt grunnleggende feil for meg. Det var i slutten av august 2004, da hadde jeg vært på Ivartun, familiens landsted, sammenhengende i seks uker.

Forhistorien er som følger:

Ivartun ble bygd av mine besteforeldre i 1952 etter at de hadde feriert her siden krigens dager. Bestefar var møbel-tapeserer og drev møbelbutikk i Bergen, og gjennom sitt kundenettverk fikk han tilgang til å leie et husvære på kaien på Bjørnestad i Skifjord.

Bestefar sitt ønske den gang var å gi familien en mest mulig trygg sommerferie, langt bort fra den tyskerokkuperte Bergen by under krigen.

Familien Iversen likte seg så godt, og ble så varmt tatt i mot av lokalmiljøet, at de tross den lange avstanden som det var mellom Bergen og Skifjord den gang, (en hel dagsreise!) kjøpte tomt og bygde Ivartun som et sommerhus.

Jeg er født i juli måned, og var bare to uker gammel da jeg var her første gang. (Visstnok til stor bestyrtelse for Bergensfruene, man kunne da ikke ta med seg et nyfødt spebarn ut på bondelandet, uten en jordmor eller lege i mils avstand!).

Siden den gang har jeg tilbrakt utallige sommerferier og andre ferier her. Jeg har utelukkende lykkelige barndomsminner herfra sammen med søsken, besteforeldre, tanter, onkler, kusiner, fettere og stedets lokale ”helter”. (Ikke sant, Håvard?)

Her skriver jeg i hytteboken om hvordan jeg ble bitt av hoggorm på selveste 11-årsdagen min, på en øy langt ute i havgapet. #minneforlivet

Men i slutten av tenårene og fram til jeg selv ble mor, ca 15 år senere, var jeg knapt på disse kanter. Bondelandet var virkelig laaangt utenfor mitt interessefelt i disse årene. Andre i storfamilien brukte stedet, men likevel mindre og mindre. Til slutt stod huset fullstendig til nedfalls, og ingen hadde fokus på å sprøyte inn de pengene og den innsatsen som faktisk kreves for å vedlikeholde et gammelt hus.

Våren 2004 døde mormor. Anny var da blitt hele 92 år gammel, hun var klar og sterk helt til det siste. En fantastisk flott, sterk, raus, moderne og modig dame som jeg er stolt over å være etterkommer av. Ivartun sto i mormors navn, men var i praksis i felles eie for hele familien. (Bestefaren min, Leif Iversen, som jeg også husker tydelig, en snill og flott mann, døde allerede i 1978, da jeg var 10 år gammel).

Samtidig som mormor plutselig døde, lå også mamma på dødsleiet. Dette sykeleiet hadde allerede pågått i mange måneder, og vi visste alle at det kun var en eneste vond utgang. Mamma hadde etter mange intense måneder som pasient på Haukeland Universitetssykehus fått konstatert kreft i tarmene.

Arven etter mormor skulle altså gjøres opp, samtidig som mamma lå på dødsleiet. Jeg kan skrive en bok om alle de vonde og triste følelsene og erfaringene som kom ut av denne grusomme situasjonen.

Men her og nå skal jeg nøye meg med å si at jeg og min mann fikk gleden av å kjøpe ut de andre arvtakerne til Ivartun. Dette landstedet hvor så mange av oss i ”familien Iversen” hadde så mange gode minner og opplevelser fra barndommen av, og som det naturlig nok var vondt for flere å måtte skille seg av med.

Men sånn måtte det nødvendigvis bli, huset sto fullstendig til forfalls, og det var i grevens tid at en ansvarlig eier overtok.

Bilde fra den første hytteboken som jeg kjøpte som nybakt hytteeier. Vi satte straks igang med å male huset tilbake til gult, som hadde vært fargen på Ivartun da jeg vokste opp.
Hytteeiere

Jeg og min mann var den gang nyetablerte med Lene på 2 år og Maria på 3,5 år. Vi hadde egentlig ikke økonomi til denne investeringen (som ville innebære enda større investeringer i form av nødvendige renoveringskostnader), nyetablerte med små barn som vi var, men samtidig visste vi at denne muligheten var ”once in a liftetime”.

Formelt overtok vi som eiere av Ivartun 1. juli 2004. Mamma døde to dager etterpå, 3. juli 2004. Dagen etter begravelsen dro vi på landet, og var her resten av sommeren, helt fram til ferieslutt. Jeg tror knapt jeg var utenfor Skifjord i disse seks ukene. Her fant jeg sjelefred. Her var det godt å være.

Jeg ble rett og slett fysisk og psykisk dårlig i løpet av den bilturen hjem fra Skifjord til Fyllingsdalen igjen. Jeg husker det som om det skulle vært i går. Nakken ble stivere og stivere jo nærmere Bergen vi kom. Det strittet i mot i hele kroppen, det var noe som var helt feil. Jeg hadde ingen gledesfylt opplevelse over å komme hjem, slik man normalt har etter en ferie. Det ble en tøff høst.

Alt kjentes helt feil. Jeg ville helst bare tilbake på landet. Sånn har det vært i alle årene siden den gang. Vi har vært her enormt mye. Alle somre, høstferier, juleferier, ledige helger og langhelger. Noen vinterferier og få uker med reiser til fjernere strøk har vi unnet oss, men familiens ferier har i all hovedsak vært tilbragt her i Skifjord. Og ikke minst har vi nedlagt utallige arbeidstimer og kroner på å restaurere og videreutvikle feriestedet vårt.

Hver gang jeg har reist her i fra, har det smertet like mye i hjertet. Opp gjennom årene har jeg om ikke telt timer, så i alle fall dager til jeg kunne reise tilbake hit igjen.

Jeg har hele tiden hatt en jobb som jeg har elsket, hjemme i Bergen. Et hjem og en familie som jeg har elsket. Men jeg har samtidig lengtet tilbake til Ivartun, Skifjorden og ytre strøk hver eneste dag. Og for hver gang jeg har kommet tilbake hit, har jeg kjent meg enda mer hjemme enn sist.

Jeg hadde aldri trodd at jeg, en ekte bergensjente, som har elsket byens mange impulser, yrende liv og alle valgmuligheter, skulle bli en som ønsket å bo på landet.

Her hvor ”ingenting” skjer, hvor det er uendelig langt til nærmeste café, (for ikke å snakke om til nærmeste restaurant, klesbutikk eller vinmonopol!), hvor det er svart som i en sekk om kvelden, hvor du stort sett må kjøre bil for alt du skal, og hvor veiene er mørke, smale, svingete og ikke har plass til to biler i bredden (jeg som hatet å kjøre bil!). Mer bondelandet enn det er her finner du bare ikke…

Gründerlivet ble min inngang til et rikere liv

Men da jeg ble gründer for tre år siden, valgte jeg å satse i “Ytre Strøk”. Jeg bekjempet ubehaget for de bekmørke vinterkveldene alene i et hus hvor vinden uler rundt hushjørnene, på et jorde for seg selv med et hav av stummende mørke mellom meg og naboen. Og jeg bekjempet skrekken for å kjøre på smale, mørke, svingete og glatte landeveier.

Så viste det seg fort at det var kun disse to momentene som måtte overvinnes. Alt annet kjentes rett. Jeg savner ingen av byens mange tilbud når jeg er her.

Jeg brukte ti år på å ta inn over meg hvor jeg faktisk kjenner meg mest hjemme, hvor det gjør meg best å være. Jeg vokste opp i en by, ble voksen i en by, og jeg etablerte familie i en by. Jeg er en stolt og patriotisk bergenser, men med hjertet i ytre strøk.

Med gründertilværelsen har jeg fått mulighet til å skape min egen arbeidshverdag. Dermed kan jeg nå kombinere familieliv i Bergen med arbeidstid og energipåfyll i ytre strøk. Det er jeg både stolt og takknemlig over.

Hjerteblad Bedriftsutvikling flyttet kontoradressen sin til Skifjord og Ivartun høsten 2016. Og denne våren har jeg fått satt opp drivhuset mitt på Ivartun.

Jeg vet hvor jeg skal bo når jeg blir gammel. Enn så lenge er jeg lykkelig over å kunne pendle mellom hjemmet i Bergen, og det som jeg bare kaller “heime” her i Skifjord.

Ivartun i dag. Snart må vi pakke sammen og sette kursen for byen igjen. Men jeg gleder meg over å vite at jeg snart kommer tilbake. I mitt nye liv har jeg nemlig både kunder og småplanter som må pleies i ytre strøk 😉

Kanskje må det litt ubehagelige prioriteringer til. Og kanskje ser naboen litt rart på deg. Kanskje blir det litt utenom main stream, og kanskje noen hvisker og lurer på hva det er som foregår. Men jeg oppfordrer deg likevel, følg magefølelsen din og gjør det som er rett for deg!

Jeg tror dette er en viktig ting. Å leve i samsvar med sitt indre kall og å kjenne etter hvor du har tilhørigheten. Er du ikke på plass her, så er du ikke lykkelig. Og er du ikke lykkelig, så er du heller ikke god for dine omgivelser.

 
Påskehilsen fra Merete

 
En av mine mest leste bloggposter handler også om min barndom.

Kommentarer