Liker du meg? Ser du meg? Hvor mange Liker får jeg?

Sosiale media er en glede – og en fare. En glede fordi dette er en kilde til påfyll og en god nettverksplattform. Men det er fort gjort å bruke for mye tid her, og å glemme å leve sitt eget liv. Jeg er redd for at noen ganger kan sosiale media gjøre at avstanden mellom oss øker…

Et av mine skrytebilder fra rett utenfor Skifjorden, her hvor de to kommunene Hyllestad og Fjaler møtes.

Vi ser og blir sett hele tiden i dag. Det er alltid noen som er der ute og deler. Imponerende bilder fra en fjelltopp, glade bilder fra en fest, spreke bilder fra en treningsøkt, fristende bilder fra et gourmetmåltid eller eksotiske bilder fra en drømmeferie.

Jeg gleder meg stort sett over bildene og mine venners opplevelser og delinger. Eller dvs.; noen ganger så får litt dårlig samvittighet om jeg ikke utnytter fridagen like godt. Og om jeg, -en sjelden gang i blandt!, har en kjip dag selv, så blir jeg gjerne også bittelitt misunnelig…

Jeg deler i vei selv også, når jeg har noe å ”skryte av” eller noe jeg vil formidle. (Som selvstendig næringsdrivende er sosiale media selvsagt en kommunikasjonskanal som er ”gull verdt” for meg!).

Men noen ganger tenker jeg at livet hadde vært enklere uten… Alt blir nemlig så tydelig i sosiale media. Hvor mange ”venner” har du? Hvem er de? Hvor mange Liker får du på en post? Hva har du å fortelle om? Hvor mange eksklusive ferier eller kule fester kan du vise fram?

Noen ganger kan sosiale media gi en opplevelse av å ikke strekke til, eller av at en faller utenfor.

Og hvis jeg som er voksen og trygg i mitt eget liv, som kjenner meg selv og vet hva jeg står for og hva som er av verdi for meg, hvis jeg tenker sånn av og til, hvordan må det ikke være for våre barn da? Alle disse unge sjelene som nå vokser opp med denne utstillingsverdenen som sosiale media er?

Forskjellen på å være sosial før i tiden og nå

Dagens barn vokser opp med mobilen i hånden. De er alltid tilgjengelige. De er sosiale på nett, de er i mindre grad ”ute i gaten” slik vi voksne var da vi var barn.

Og dette gjelder forøvrig tilsvarende for oss voksne. Vi oppfører oss også som om vi er født med mobilen i hånden. Vi er alltid tilgjengelige – på nett. Og jeg er helt sikker på at man statistisk sett vil kunne konstatere at vi går i færre kaffebesøk nå, enn hva vi gjorde for 10 år siden.

Men la meg først gå tilbake til start. Dvs. tilbake til den gang før mobiltelefonen og sosiale media var oppfunnet. Den gang det å bli Likt handlet om at noen ringte på døren, og at noen ”i gaten” sto utenfor og spurte om du ville være med ut leke. Da avtaler om å ”være med” ble gjort en eller annen gang i løpet av skoledagen. Eller at vi bare gikk ut i gaten etter middag, og så dukket det som regel alltid opp noen en kunne være med.

Den gang var vi sosiale gjennom fysisk samvær.

Hvilken rolle hadde telefonen før i tiden?

I min barndommens gate var vi vel kanskje blitt 10 år før vi begynte å ringe til hverandre. (Skjønt, jeg husker at hjemme hos bestevenninnen min hadde de ikke telefon før flere år etter alle oss andre).

Hjemme hos meg fikk vi søstrene forresten helst ikke lov å ringe til vennene våre, det ble sett på som unødvendig sløseri. Vi barn hadde ikke vondt av å gå ut noen bomturer, var den holdningen som rådet hjemme hos oss. Så det var ikke så mye telefonbruk på meg i barndommen.

Men da jeg kom i tenårene og begynte på ungdomsskolen på andre siden av ”Dalen” ble imidlertid telefonen tatt mer flittig i bruk for mitt vedkommende. Jeg fikk en kjæreste som bodde langt vekk fra meg, og det ble naturlig nok noen telefonsamtaler ut av slikt.

Jeg husker tydelig den strenge beskjeden i bakgrunnen da han ringte meg før kl 17.00 en dag; ”Klokken er ikke fem enda!”. Det betydde med andre ord at vi måtte kjappe oss, tellerskrittene før kl 17.00 var nemlig dyre…

Der var alltid venner på besøk

Jeg flyttet tidlig hjemmefra og var innom mange ulike bo-konstellasjoner med og uten telefon i mange år. Jeg var like fornøyd og lykkelig uansett, og kan ikke huske at fraværet av telefon betydde en begrensning for mitt sosiale liv.

Min første hybel var i et bittelite ”rottereir” av et krypinn på Nøstet i Bergen, der jeg delte toalett med naboen. Jeg måtte ut på gangen og opp en mørk bratt trapp i etasjen over for å gå på do, og jeg hadde ingen dusj eller andre vaskemuligheter enn vasken på kjøkkenet. Men jeg ELSKET den hybelen. Den var MIN, og min helt alene.

I og med at jeg også var den første i vennegjengen som bodde for meg selv, og denne ”hybelen” lå relativt sentralt til i Bergen sentrum, så ble den usle hulen min et populært møtested for vennegjengen. Alle var velkomne, når tid som helst, og hvor mange som helst. Både på dagtid og nattestid, vi fant alltids en overnattingsplass eller to ekstra.

Den gang tok det fremdeles flere måneder å få installert fasttelefon, og det var kjempedyrt, (i alle fall etter mine prioriteringer den gang), så det var aldri noe alternativ å få installert noen telefon.

I denne perioden var kronestykker gull verdt, dette var ”valutaen” som gjaldt når man skulle kommunisere med omverdenen. Jeg trengte bare å gå opp Verftsbakken hvor jeg bodde, krysse gaten, og det oppe på toppen av Klosteret var det en rød telefonkiosk.

“Historien om telefonkiosken er på mange måter historien om oss. Derfor ble 100 av de røde telefonkioskene rundt om i landet vernet i 1997. Dette er en av dem.” Tekst: Telenor Kulturav. Bilde: Madelaine Brand.

Her puttet jeg etter hvert mange kronestykker ned i den blanke smale slusen som med sine klirrende skramle-lyder signaliserte at jeg fikk flere tellerskritt. Der sto jeg med det digre telefonrøret og den snurrete ledningen i hånden og småhutret i eimen av gammel urin og røykelukt, mens jeg ble oppdatert på det jeg eventuelt hadde gått glipp av.

Men stort sett foregikk kommunikasjonen den gang ved at mine venner kom på besøk, og var jeg hjemme, ja, så var jeg hjemme. Da ble de så lenge de ville eller kunne, enten det var timer eller dager. Alt på sparket, ingen avtaler på forhånd.

Var jeg ikke hjemme, så skrev de en beskjed på blokken som hang på inngangsdøren min. Det var alltid kjekt å komme hjem til en melding om at ”Jeg var her kl 17.30. Sees en annen dag! Klem!”, og som regel med mange hjerter eller smilefjes strødd rundt det hele.

Innvielsesfest på hybelen min. Jeg fikk den lille hvite brødristeren i innvielsesgave fra vennene mine – og jeg har den enda! Den er i full bruk på Ivartun 🙂
Da fasttelefonen og mobilsvaren ble en del av mitt sosiale liv

Etter hvert etablerte jeg meg med egen selveid leilighet, fasttelefon og telefonsvarer. De to sistnevnte ble en dyd av nødvendighet, siden jeg ikke lengre bodde i Bergen sentrum…

Da ble det også helt slutt på uventede besøk og koselige skriblerier på meldingsblokken på døren. Alle besøk ble behørig avtalt på forhånd – og det ble dessuten færre besøk men desto flere telefonsamtaler.

Jeg husker tydelig første gang at jeg via telefonen fikk den følelsen av å være utenfor, av å gå glipp av noe; Det var en lørdags ettermiddag og jeg kom hjem fra min jobb nr to (jeg hadde to jobber for å klare å finansiere huslånet), og så at telefonsvareren blinket.

Jeg trykket på avspillingsknappen og fikk høre en ivrig guttestemme og høy musikk og latter i bakgrunnen. En venn hadde lagt igjen en beskjed på telefonsvareren om at de var ute i båt på sjøen og hadde det ”kanonkult” i det fantastiske været, og ”her skulle du ha vært! ”.

Slik ble den kvadratiske grå opptakerboksen som var koblet opp mot fasttelefonen min, en budbringer der jeg tittet inn i andre sin virkelighet og ble vist hva jeg gikk glipp av. Jeg husker at det svei litt der og da….

Sånn sett kan vi vel si at telefonsvareren er forløperen til den delingskulturen vi i dag har fått gjennom sosiale media 😉

Og allerede den gang fikk jeg følelsen av at de nye kommunikasjonsmidlene betydde en forandring på både ”godt og vondt”.

Konklusjonen min?

Om vi bruker sosiale media til å heie på hverandre, og å se hverandre, så er det bra. Og så får vi huske på verdien av å faktisk treffes innimellom, eller å løfte av røret og høre den stemmen av og til. Kanskje kommer det fram andre sider av våre glansbildeliv da også. Det er i disse ekte møtene mellom mennesker vi skaper de gode og tette vennskapene her i livet.

Jeg har brukt denne fine første maidagen til å renske svabergene på Ivartun for mose. Ikke så spennende motiv akkurat, men fint blir det!

Ja, ja, det var nå bare noen refleksjoner, sånn på tampen av denne fantastisk vakre første maidagen. Det blir mange flotte bilder i sosiale media av slike dager! Forhåpentligvis til glede for de aller fleste av oss 🙂

 

Maiklem fra
Merete

Kommentarer