Gleden over livet

Denne første søndagen i februar har vært stille og litt grå her på Vestlandet. En minusgrad i luften, men likevel med en stemning av vår. Jeg har puslet litt i hagen, og prøvd å være tilstede i nuet. Og så fikk synet av den første gule krokusen meg som alltid til å tenke på livet og døden.

Et vanlig syn på kjøkkenbenken om våren før jeg ble gründer.
Et vanlig syn på kjøkkenbenken om våren før jeg ble gründer.

Jeg har bestemt meg for at denne våren skal jeg ta tilbake hagegleden. Siden jeg ble gründer i april 2014, har jeg ikke tatt meg tid til hverken å så frø eller å vedlikeholde hagen. De grønne plantespirene – alle hjertebladplantene(!) – som jeg alltid har hatt i vinduskarmen i februar og mars, har vært fraværende.

Ute i hagen har jeg lukket øynene for alt det som har vokst meg over ørene, bokstavelig talt. Alt det som spirer og gror og som tidligere har vært en glede, har i stedet blitt en dårlig samvittighet…

 

Jeg tror at jeg trenger å bli flinkere til å koble ut.

Det er selvsagt altoppslukende å bli gründer, den oppgaven MÅ du gå 110% inn i om du skal lykkes. Og de mange timene du legger ned utover en vanlig arbeidsuke, er ikke noe offer, så lenge du brenner for det du gjør. Dessuten er sikkert også de fleste gründere slik som meg, at selv om jeg ikke er på jobb, så jobbes det i hodet.

Men på et eller annet tidspunkt må selv en engasjert bedriftsrådgiver ta seg litt fri, og tømme hodet for tanken på jobb…

Jeg går mye i fjellet og på tur ellers, det er også en uvurderlig kilde til avspenning og kreativitet.

Men det å faktisk se noe spire og gro under fingrene dine, at du sår et frø som etter et par uker sprenger opp av jorden som en liten grønn spire, det er like magisk vakkert hver gang. De første ukene kan du nesten se med det blotte øye at spiren vokser fra dag til dag. Det er mye skaperkraft i det å være en gartner som vanner, gjødsler og sørger for støtte og rette vekstforhold for de små plantene.

Og en dag er de små hjerteblad-plantene blitt til store blomster som fryder øyet, eller til de mest velsmakende grønnsaker og frukter som ingen butikk kan stille opp i mot! 🙂

Det er mye god helse i hagearbeid. Mosjon, frisk luft og ikke minst avkobling.

Denne gleden ved å så, dyrke og høste skal jeg nå ta tilbake. Jeg SKAL ta meg tid. Dette er like mye egenpleie som det er hagepleie. Hodet mitt er for fullt, kroppen er for stiv. Jeg trenger å ta grep om egen helse.

Vi skriver 5 februar, og ute i hagen spirer det tidligere enn noen gang...
Vi skriver 5 februar, og ute i hagen spirer det tidligere enn noen gang…

Og derfor begynner jeg hagesesongen tidlig, slik at jeg kan ta igjen litt av alt det forsømte. Den milde vinteren vi har hatt her på Vestlandet har gjort at det er mye som spirer og gror allerede. Det er sikkert mange med meg som er glad for en tidlig vår.

 
Men samtidig er det også noe alarmerende og trist ved den snøfattige, våte og milde vinteren.

Dette har klimaforskerne varslet om i mange, mange år. Klimaendringene vi opplever nå er menneskeskapte, og kan ta nattesøvnen fra noen og enhver. Hva er det vi gjør med kloden vår? Hvorfor har vi ikke gjort noe for å snu utviklingen for lenge siden? Det grønne skiftet kommer en generasjon for sent.

Jeg kan aldri huske å ha sett en gul krokus i hagen min allerede første uken i februar.

Krokusene hører mars måned til. Snøklokkene pleier vi å fryde oss over i vinterferien. Mens i år har snøklokkene blomstret siden januar.

Siden våren 2004 har krokusen – denne første glade vårblomsten – vært et vårtegn som setter livet i perspektiv for meg. Den våren lå min mor dødssyk på Haukeland Sykehus.

Mamma ble lagt inn på sykehuset første uken i januar, og da vi var kommet til mars måned, og krokusen blomstret, så hadde legene omsider, etter åtte uker i uvisshet og et smertehelvete ingen burde oppleve på norske sykeshus, funnet ut at hun hadde kreft.

Ute i hagen min lyser allerede årets første gule krokus mot meg...
Ute i hagen min lyser allerede årets første gule krokus mot meg…

Mamma lå innestengt, dødssyk og med store smerter på sykehuset hele våren.

Det var svært sterkt å oppleve at årstiden skiftet fra vinter til vår og til sommer, før hun døde i begynnelsen av juli måned. Mamma kom aldri ut fra sykehuset, hun fikk aldri se den siste våren. Hun som var like mye et utemenneske og et naturmenneske som jeg selv er.

Jeg husker så godt at jeg fortalte henne at nå blomstrer krokusene så vakkert i parken utenfor. Da rant det en tåre fra øynene hennes. “Bare vent mamma, snart blir du frisk nok til at vi kan ta deg med ut.” Det var vondt for henne å høre om naturen som våknet til liv der ute. Hun ville så gjerne oppleve den blomstringen.

Derfor gjør synet av denne vårens første krokus meg alltid like trist. Trist fordi jeg minnes en utrolig vond vår, der krokusene ble selve symbolet på hvordan sykdom og ulykke rammer helt tilfeldig. Hvor plutselig livet kan endres.

Samtidig gjør synet av denne vårens første krokus meg takknemlig. Takknemlig for livet. For at denne våren har jeg fremdeles alle mine nærmeste rundt meg. Det er ingen selvfølge.

Jeg elsker våren. Denne årstiden hvor det spirer og gror, og nytt liv tar til. Selv skal jeg bli enda flinkere til å være takknemlig for at jeg får oppleve en ny vår, og for all den rikdom og kjærlighet jeg har i livet mitt.

Og så tenker jeg på alle dem som blir frarøvet gleden ved å se krokusene blomstre. Enten de ligger på et sykehus i Norge, eller kryper sammen i ruinene i Syria. Eller prøver å krysse Middelhavet i håp om å kunne skape en bedre framtid for seg og sine.

 

Takknemlig hilsen fra Merete
-engasjert rådgiver og blomsterelsker

Snøklokkene har allerede vist sitt vakre hvite hode i noen uker...
Snøklokkene har allerede vist sitt vakre hvite hode i noen uker…

Kommentarer