Er du synlig?

Skal du lykkes som gründer, så MÅ du være synlig. Men i dette blogginnlegget snakker jeg ikke til gründere spesielt, synlighet gjelder nemlig oss alle, uansett hvilken rolle vi står i. Denne teksten handler om å ta den plassen man skal her i livet.

Med pappa, lillesøster og storesøster, på vei opp Lyderhorn. Her er jeg fem år gammel. Jeg synes bildet illustrerer så godt mine barndomsminner, her jeg sitter nederst, og gjør meg så uunseelig som mulig.

I oppveksten var jeg en beskjeden pike som ikke tok så mye plass. Snill/flink/pliktoppfyllende-pike-syndromet gjaldt like mye i min generasjon, tror nå jeg… I alle fall har jeg hatt det sånn helt til jeg ble ”voksen” og vel så det.

At jeg vokste opp som den midterste i en søskenflokk på tre gjorde vel ikke saken bedre. Hele min oppvekst var jeg bare snill… (vel å merke i mitt minne).
Det handlet om å være å være til minst mulig sjenanse. Jeg gjorde meg minst mulig synlig. Jeg var sikkert en av dem som ingen husker.

(Helt til jeg kom i tenårene. Da tiltet det fullstendig den andre veien. Jeg hadde litt å ta igjen. Men det er en helt annen historie…)

Julafaten 1987. 19 år gammel. Mormor, som jeg skrev om i sist bloggpost, sitter til høyre for meg. Pappa til venstre.

Men uansett ungdomsopprør og det glade og lettsindige unge voksenliv; jeg har alltid vært – og er fremdeles – en person som er ganske beskjeden og lite komfortabel med å tiltrekke meg oppmerksomhet.

 

Om å ta tyren ved hornene

Hææh! vil mange si nå. DU!? Du som er på facebook og instagram og blogg og videoer med selfies og personlige beretninger i tide og utide???!!! Som har vært næringslivsleder, som nettverker overalt, og som holder kurs og snakker både her og der?

Men det er helt sant. Innerst inne er jeg ganske sjenert av natur. Jeg er skikkelig ukomfortabel med å snakke høyt i store forsamlinger, -eller enda verre; å snakke høyt på levende film i sosiale media. Men jeg utfordrer meg selv gang på gang, og kaster meg ut i det.

Det skjer rett som det er at jeg sitter beskjemmet over meg selv i en forsamling og brenner inne med et spørsmål, eller en kommentar, fordi jeg ikke tørr å åpne munnen og gjøre meg bemerket i det rommet…

Noen ganger kommer det an på dagsformen (hvor fornøyd jeg er med meg selv der og da), andre ganger kommer det an på settingen (hvor ”prominente” de andre deltakerne er), om jeg våger meg ut på å snakke. Uansett hvor trygg jeg ellers måtte være på at min kommentar vil ha en verdi i den settingen…

Men jeg har til dags dato til gode å høre at noen har ledd av meg eller har gjort meg ille til mote når jeg har sagt noe høyt. Og om så var; hvilken skade hadde så skjedd? Jeg overlever vel det også… Derimot har jeg mange ganger fått en kommentar i en pause: ”Så bra at du stilte det spørsmålet, jeg lurte på det samme, men turde ikke å spørre!”.

Lykken er… å være to tette søsken. Det er 17 mnd mellom meg og min lillesøster. Og det er 17 mnd mellom hennes to døtre. Og, utrolig nok!, det er 17 mnd mellom mine to døtre. Noen ting går visst i arv 😉 Ellers er vi to ganske så forskjellige, både i utseende og personlighet. (Og ja, dette bildet har ingenting med teksten å gjøre, men jeg smeltet for det når jeg nå tittet tilbake i barndommen).

Nettopp derfor prøver å innprente mine barn; om du bare tørr å spørre i skoletimen om det er noe du ikke forstår, så kan du være ganske sikker på at det er flere i det klasserommet som vil være glad for at du tørr å spørre! Du blir både klokere selv, og andre vil være deg takknemlig for at du tok ”ansvaret” for å spørre.

For hverken jeg eller mine barn er vel ualminnelig dumme… Og om så var; noen og enhver har vel opplevd en eller annen gang at de var litt mer trege enn andre i oppfattelsen i en konkret sak? Men hvem bryr seg vel om det? Eller langt mindre; hvem husker vel det?

 

Ut av komfortsonen

Men om jeg skulle vært uunseelig, snill og beskjeden hele livet, så ville jeg jo ikke kommet videre…

Jeg vil nemlig så mye! Jeg har så mye kreativitet som skal ut. Jeg ser så mye potensiale overalt. I mennesker, konsepter, bransjer, regioner, tilfeldigheter… Det er et utall av muligheter der ute!

Derfor bestemte jeg meg for, en eller annen gang da jeg var mellom 30 og 40 år, at jeg ikke lenger kunne la min sjenanse og beskjedenhet stoppe meg fra å ta tak i alt dette!

Så da begynte jeg med å ta mer plass, tross at jeg var langt utenfor komfortsonen min. Resultatet av dette var at det begynte å ramle mange spennende muligheter ned i fanget mitt. Og jeg tok flere av dem. Dermed utviklet jeg meg enda mer, og ble mer og mer trygg på meg selv etter hvert som jeg fikk nye erfaringer og verktøy med meg i ryggsekken.

Temakveld på Leonards Forlaavelse i mars 2017. Jeg er arrangør, kursholder, og dermed også et naturlig midtpunkt – og jeg storkoser meg!
Moralen er:

Min erfaring er altså; det er aldri for sent. Vi utvikler oss gjennom hele livet (om vi vil). Det er oss selv som setter våre begrensninger. Jeg er superlykkelig for at jeg endret mine begrensninger, og kastet sjenansen over bord. Den sjenansen hemmet meg nemlig mye, og livet mitt er blitt mye gøyere etter at jeg bestemte meg for å gi litt mer F, og ikke bry meg så mye om hva andre tenker og tror.

Jeg har støttet Stine Sofies Stiftelse siden stiftelsen ble opprettet. Den saken traff meg veldig, som mor med barn i samme alder den gang. Dette er kalenderbildet for april i år, det passet godt her, synes jeg.

Jeg er ekte, jeg er ærlig, og jeg er meg selv. Og det er godt nok.

 
Klem fra frigjort engasjert bedriftsrådgiver
Merete

Kommentarer