En ærlig gründerhistorie

Første måned i det nye året har vært vanskelig for Hjerteblad Bedriftsutvikling. Dårlig med innteksgivende oppdrag, og lite på blokken framover. Første måned i det nye året har vært vanskelig for meg personlig. Som gründer henger nemlig det ene ulidelig sammen med det andre.

 
Jeg følger mange spennende gründere på sosiale media. Noen av dem er ganske åpenhjertige slik jeg selv er, noe jeg synes jeg er befriende herlig. Flere av dem som i dag framstår som vellykkede og suksessfulle gründere, forteller historier om hvor elendig businessen deres gikk tidligere, og om hvordan de holdt på å gå konkurs.

Men det er alltid lettere å fortelle en historie etterpå, enn når du står solid plantet oppe i det med begge bena, og ikke vet hverken ut eller inn.

Skifjord januar 2017: At jeg som gründer kan tilbringe en stor del av mine arbeidsdager her i denne regionen som jeg er så glad i, er en lykke som ikke kan måles i penger.
Skifjord januar 2017: At jeg som gründer kan tilbringe en stor del av mine arbeidsdager her i denne regionen som jeg er så glad i, er en lykke som ikke kan måles i penger.

Selv når gründerhistorien ender dårlig, er det ok å fortelle historien etterpå. Da kan du formidle noe om hva som gikk galt og hvorfor, og hva du har lært av det du har vært igjennom. I USA har du ikke vært ”ordentlig” gründer før du har vært igjennom en konkurs eller to, det å feile hører med til en viktig del av lærdommen. Når du står tørrskodd og ser deg tilbake, er det ikke like sårbart å ha mislyktes.

Men det er ikke så mange gründere som forteller om hvor tøffe dagene er når de står midt oppe i dem. Vi holder masken, og sier at det går fint. Kanskje innrømmer vi at det er tøft å etablere seg med egen virksomhet, det er litt ”lov”. Samfunnet har nesten en forventning om at en gründer sier at det er tøft, så det er bare på sin plass…

Men hva det virkelig innebærer at det er tøft, er det få som snakker høyt om når de står midt oppe i det. Derfor tenkte jeg at jeg skulle fortelle hvordan jeg har det nå, 2 år og 10 måneder etter at jeg mottok min siste lønningsslipp som fast ansatt med en god og sikker månedlig inntekt.

(Gledene ved mitt gründerliv har jeg fortalt om mange ganger, så den siden av saken er godt belyst).

Men nå vil jeg dele noe jeg skrev for noen måneder tilbake, i frustrasjon, men besinnet meg og ikke postet. Før jeg nå tenker at, søren og, dette er jo også en side ved gründerlivet! Jeg har som verdi å være ærlig og ekte i mitt arbeid som forretningsrådgiver, og da er jo også det vanskelige en del av bildet. Så her kommer det:

 
… Utfordringen ved å være gründer
Jeg er dritt lei av og å tenke på økonomi hele tiden. Jeg er dritt lei av å være bekymret for inntekten. Jeg er dritt lei av å være ”utmeldt” fra alt som har med ”unødvendig” pengeforbruk å gjøre.

Før jeg ble gründer hadde jeg mange år bak meg med en relativt god lederlønn. Som for folk flest, var også min families utgifter og hverdagsliv lagt opp etter den inntekten vi samlet hadde å rutte med. Men nå har det gått to og et halvt år siden jeg ble gründer, og alle ”lure” kontoer og hemmelige reserver er fortært en etter en. Mens boliglån og faste utgifter løper som før.

Jeg har helt sikkert ikke hatt vondt av å bli mer økonomisk bevisst. Eller å måtte lukke igjen øyne og lommebok når jeg har gått forbi fristende utstillingsvinduer. Men det er en grense for hvor lenge det er greit å si til venninner at jeg ikke har råd til å være med på helgetur, eller å være med ut og spise middag.

Eller for hvor mange sesonger jeg skal åpne klesskapet og kun se de samme gamle plaggene som jeg er bare så utrolig lei av! Mange av dem er nå faktisk så velbrukte at de begynner å se temmelig så frynsete og slitne ut også. Siste mote har jeg sluttet å bry meg om for lenge siden.

For meg, som tross alt er en dame som alltid har likt å kle seg, er det en viss tristhet i det å ikke lenger kunne snope seg en ny topp eller noe nytt til hverdags eller fest. Nei, jeg lider ingen nød, og jeg har det jeg trenger. Men likevel. Det er litt kjipt…

Men det verste er at det å være nyetablert gründer påvirker økonomien til hele familien. Jeg har en fantastisk familie, som har støttet meg hele veien. Uten en inntekt nr to, ville dette aldri gått.

At jeg har måttet si nei til aktiviteter, shopping og samvær må jeg kunne tåle. Men at familien min også må avstå fra ting som vi tidligere tok som den største selvfølge, det er det vondere å leve med. Vi har så lenge som mulig forsøkt å skåne barna våre fra å bli påvirket av den sterkt reduserte økonomien i familien, men det er klart at de nå også lider under dette. Det er ingen god følelse.”

Dette skrev jeg altså for noen måneder siden. Og tenkte etter at frustrasjonen var kommet ned på papiret, at dette skal ikke ut, slike negative og klagete utblåsninger kan jeg bare ikke komme med. Hverken som forretningsrådgiver eller som medmenneske. Dette er luksusproblemer i den store sammenhengen. Og jeg har valgt det selv.

Det å bli gründer er et sjansespill.

Men hva blir Norge uten gründere? Uten at mennesker i alle aldre, farger, fasonger, livsfaser og med ulike kompetanser tørr å satse?

 
Vi gründere er noen helter.
 

Noen av oss lykkes stort. Utvikler ny teknologi og løsninger som har betydning for hele jordens framtid. Noen gründere skaper utallige arbeidsplasser og positive ringvirkninger både nasjonalt og internasjonalt. Noen skaper arbeidsplasser regionalt. Noen skaper arbeidsplasser lokalt og hjørnesteinsbedrifter som betyr et være eller ikke være for lokalsamfunnet. Noen skaper en arbeidsplass eller to i tillegg til sin egen. Og noen skaper en arbeidsplass for seg selv og det er det. Og vi er helter alle sammen.

For hver uke som går hvor jeg overlever som selvstendig næringsdrivende, så øker min respekt for gründeren.

Men du skjønner sikkert ikke hvor tøft det er før du er der selv.

Som gründer har du en jobb å gå til hver dag, du er ikke arbeidsledig. Det er utrolig mye glede i å stå opp til en jobb du elsker. Men du har ikke den arbeidslediges trygghet for morgendagens inntekt, om den er aldri så lav. Får du ikke inn oppdragene, så har du INGENTING.

I dag, flere måneder etter at jeg skrev de frustrerte linjene ovenfor, er situasjonen akkurat den samme. Bare at kontoen og reservene er enda tommere. Når min kjære nå flagger at vi må klargjøre båten for salg, er det som om en kniv vris om i hjertet mitt. Den båten er familiens store glede og fellesskap.

Oktober 2016: Min kjære har nettopp tatt dykkerlappen og dykker fra båten vår i havgapet i Ytre Sogn. Kan jeg leve med å frata ham og familien denne lykken?
Oktober 2016: Min kjære har nettopp tatt dykkerlappen og dykker fra båten vår i havgapet i Ytre Sogn. Kan jeg leve med å frata ham og familien denne lykken?

Så jeg har måttet gå noen ekstra runder med meg selv.

Jeg føler meg så egoistisk. Kan jeg fortsette å ofre familiens økonomi og eiendeler for at jeg skal få videreføre min gründerreise? Men samtidig føler jeg at jeg ikke har noe valg, dette er noe jeg MÅ fullføre. Til suksess eller til fiasko.

Jeg er 110% sikker på at mange av de vellykkede gründerne jeg ser opp til i dag, og verden forøvrig ser opp til, har vært i mine sko. De har kjent på alle de samme følelsene. Av drivkraft, håp, engasjement, smerte, håpløshet, sinne, frustrasjon. Men så har de har hatt et mål og en overbevisning som overskygger det hele.

Der er jeg nå. På terskelen mellom suksess og avgrunnen. Jeg har klart så mye. Jeg har så mange fornøyde kunder. Jeg vet at mitt arbeid har betydd mye for at andre lykkes i sin gründerhverdag. Jeg har så mange tanker og idéer om hva som kan videreutvikles. Jeg kan bare ikke gi opp nå!

Ergo; nå lukker jeg øynene og kjører på videre.

Om ikke annet, så blir det uansett en historie og en lærdom ut av dette også. Går ikke gründerlivet, så må min erfaring tross alt være verdt noe der ute i arbeidsmarkedet…

Og jeg tenker at jeg tross alt går foran med et eksempel for mine barn. Vi må gå for drømmene våre, vi har bare dette ene livet.

Norge trenger gründere. Verden trenger gründere.

En av dem blir den nye Thomas Edison. Eller Bill Gates.

 

Klem fra Merete

Høst på Ivartun i Skifjorden. Familiens fritidsbolig og kontoret til Hjerteblad. Jeg elsker å være her...
Høst på Ivartun i Skifjorden. Familiens fritidsbolig og kontoret til Hjerteblad. Jeg elsker å være her…

PS: Jeg vil driste meg til å gi andre som går med gründerdrømmen i magen et lite velment råd med på veien; Følg drømmen din. Gjør det! Men du bør helst ha spart opp en liten formue i forkant, eller sørge for en delvis fast inntekt ved siden av. Spesielt hvis du satser i helt ny bransje slik jeg gjorde, der du ikke har noen fordeler av intern bransjekunnskap og kunder du kan ta med deg. Ting tar tid…

Kommentarer