Av og til kan det være bra å svi fiskepuddingen på den ene siden!

Dette er et ganske personlig blogginnlegg. Men jeg velger likevel å publisere det her på Hjerteblad, fordi historien stemmer med de verdiene og det budskapet Hjerteblad står for. Og helt på slutten av denne private historien, vil du forhåpentligvis skjønne hva som er mitt budskap med denne bloggposten, både for ditt personlige liv, og for deg som ansatt eller som leder.

 

Jeg har aldri drømt om å bli leder. Aldri drømt om å ha personalansvar. Aldri drømt om å sitte i konsernledelsen. Om å være med å ta store strategiske beslutninger i et skandinavisk konsern med flere hundre millioner kroner i omsetning og nærmere 100 ansatte. Jeg ble helt svett bare ved tanken på å snakke høyt i forsamlinger eller å gå alene inn i et rom å representere og smalltalke med mange fremmede mennesker. For ikke å snakke om å bli gründer. Selv for 11 år siden da jeg var markedsansvarlig hadde jeg nektet å tro at det var akkurat den reisen jeg snart skulle begi meg ut på.

 

Så hvordan kunne det gå til? At lille, usikre, sjenerte meg har gjort alt dette?

 
Det tror jeg skyldtes fiskepuddingen. Og husnøkkelen i en snor rundt halsen da jeg var barn. Og en far som broderte, – i tillegg til å gjøre alle de typiske manne-tingene. Og at jeg ikke hadde brødre, og var nr to av tre søstre. For vi er et produkt av våre foreldre, og vår oppvekst, enten vi liker det eller ikke.
 

Min far var arbeider. Han var heismontør, et skikkelig macho yrke den gang. Han var t.o.m. blant de første heismontørene som reiste i Nordsjøen. Om han kom hjem fra jobb før min mor, så klarte han å sette på potetene. Og så satt han seg ned med avisen i stuen og ventet på at min mor skulle komme hjem og lage middagen. Det var ingen som reagerte spesielt på dette, at matlaging var kvinnens oppgave var bare sånn det var i de fleste familier den gang.

Men det var derimot noen som reagerte på at min mor var i fulltidsstilling med tre små barn i hus… Vi fikk nemlig stadig kommentarer fra velmenende voksne som sa «Men stakkers, er du nøkkelbarn du da?». Nabodamene var enten hjemmeværende eller i deltidsstillinger. Mens min mor var sjef. Min mor var det noen misbilligende rynket på nesen og kalte «karrierekvinne». Hun var leder på Blodtypelaboratoriet på Haukeland Sykehus.

 

Jeg var svært stolt av mamma.

Å få være med henne på jobb var det mest spennende som fantes. Alle de fascinerende redskapene og innretningene, mikroskoper, blodplater, kjøleskap fulle av blodposer, gjennomsiktige slanger hvor blodet buktet og snodde seg i spiraler og sløyfer, pipetter, latexhansker og munnbind. Det var en eventyrverden. Og mange ganger fortalte de som jobbet der om hvilken snill og god sjef min mor var for dem.

Og jeg elsket å være nøkkelbarn. Den friheten det var i det å låse seg inn døren hjemme etter skoletid, og ha huset for seg selv! Jeg og min yngste søster, som bare er 1,5 år yngre enn meg, fant på mye lureri og grisleri på kjøkkenet de fritimene. Men når vi hørte de klakkende hælene til mamma nærme seg (hun var gatens mest elegante kvinne, alltid så velstelt i eksklusive – ofte egensydde (!) drakter og bestandig høyhælte sko), var kjøkkenet blåst og vi satte opp de uskyldigste smil. Men mamma snuste alltid ut i luften og sa «Her lukter det karameller!» Og vi som hadde hatt ventilatoren på fullt og gjennomlufting av hele huset?!

 

Så over til den fiskepuddingen.

Det var nemlig slik at med en mor som var «karrierekvinne», så hendte det selvsagt at hun ikke kunne gå fra jobb til vanlig tid, eller at hun var bortreist på kurs og konferanser. Og da måtte pappa trø til foran komfyren. Da var det to ting som kunne stå på menyen: Spagetti og Maxboller (alle i min generasjon husker vel hermetikkboksene med disse kjøttbollene i tomatsaus?). Vi søstrene elsket det! Eller det var fiskepudding, poteter og gulrøtter. Det var ikke like stas. (Vi hadde nesten aldri saus hjemme. Min mor hadde nemlig som ung jobbet på et sykehus i London med å tilrettelegge menyer for diabetespasienter, og var langt forut for sin tid vedr. kosthold og ernæring. Vi levde nok i over gjennomsnittet sunt hjemme hos oss).

Fiskepudding-middagen var hakket mer utfordrende enn spagettien for pappa, og rett som det var ble fiskepuddingen svidd på den ene siden. Og jeg, jeg syntes synd på min far som bare gjorde så godt han kunne, og ville trøste og støtte ham. Kommentaren «Men pappa, jeg synes det er best når fiskepuddingen er svidd på den ene siden» ble i mange år hengende ved meg som et bilde på denne perioden i familien liv.

 

Pappa har ingen sønner. Og jeg tror aldri han har savnet det heller. I alle fall har han aldri gitt uttrykk for det. Vi jentene fikk alltid beskjed om å prøve oss. Han satte de samme kravene og forventningene til oss, som han ville ha gjort til en gutt. Vi måtte lære oss å bli selvhjulpen. Slik han selv viste oss at når han måtte, så klarte han å stå for middagen.

 

En gang knakk pappa tærne og ble tvunget til å sitte i ro i ukesvis med foten på en skammel. Han ble fort lei av å løse kryssord. Det kriblet i fingrene, disse hendene var vant til å skape noe, og egnet seg ikke til å ligge i ro. Pappa drev nemlig alltid på med noe, tekniske og elektriske reparasjoner og installasjoner, muring, snekring, maling, hagearbeid, trehogst og det meste av det man kan tenke seg at en mann gjorde før i tiden. (Husk, dette var lenge før dataens tidsalder, og TV så vi nesten aldri på, det var uansett bare en kanal den gang.). Men ingenting av dette kunne han gjøre med foten på en skammel. Da foreslo mamma at han kunne begynne med håndarbeid. Og ja, det syntes pappa var en strålende idé. Så dermed gikk mamma ut og kjøpte et broderiarbeid til ham. Og siden har han brodert. Store juleduker, nydelige løpere og duker i alle størrelser, og et uendelig antall av de vakreste store veggbilder, med ørsmå sting i utallige fargenyanser. Bildene er så detaljert at man tar dem for å være malerier, der de henger på veggen. Han har sydd millioner at sting siden de første fomlende stingene som ble tatt der i stuen med den bandasjerte foten på en skammel. Sytøyet er en uvurderlig glede og kilde til avspenning for ham, på lik linje med hans daglige tur.

 

Min mor døde av kreft allerede 63 år gammel. Hun som var det sunneste og mest livskraftige menneske jeg visste om. Mamma var en sterk kvinne, hun var et forbilde som mange så opp til. Jeg fikk alltid høre at jeg hadde en slik flink og flott mor. Å bivåne det smertehelvetet og den kampen min mor var igjennom i de seks intense sykdomsmånedene var det tøffeste jeg har vært med på i mitt liv.

å gravsteinen til mamma fikk min far inngravert "Vi møtes ved klippene". Dette var deres spesielle sted.
På gravsteinen til mamma fikk min far inngravert “Vi møtes ved klippene”. Dette var deres spesielle sted.

Å miste sin mor er å miste noe av seg selv. Jeg skulle ha gitt alt i verden for å slippe å se min mor i den sykesengen, men jeg har tatt med meg en lærdom som har gjort livet mitt rikere. Jeg er sterkere rustet til å hjelpe andre som er i sorg, og jeg har erfart hvor skjørt livet er. At vi må leve i nuet. Og gjøre det vi drømmer om NÅ.

Når pappa ble enkemann, i en alder av 68 år, hadde han fremdeles ikke hatt så mange økter foran komfyren. Men selv i sorgen var han like handlekraftig som alltid. Han fant fram mamma sine gamle kokebøker, og lagde sine første kjøttkaker. Og lutefisk. Og alt annet enn fiskepudding og Maxboller. Han inviterte hele familien til 17-mai brunch slik vi alltid hadde da mamma levde. Et år feiret til og med hele storfamilien julaften hjemme hos ham! Joda, vi søstrene hjalp ham på kjøkkenet, men han hadde handlet og planlagt, pyntet og dekket bord og hengt opp nystrøkne julegardiner… Nå har pappa vært enkemann i 11 og et halvt år, og for en tid tilbake gikk han t.o.m. i gang med brødbakst! Det tok ham tre forsøk før det ble perfekt.

 

I november fylte pappa 80 år. Vi er nok like store livsnytere, begge to!
I november fylte pappa 80 år. Vi er nok like store livsnytere, begge to!

Og med dette som bakgrunnsteppe er det vel kanskje ikke så rart at jeg tok utfordringen da jeg fikk muligheten, og turde å gå utenfor min egen komfortsone. Da jeg gikk fra å være kollega til å bli leder og rett inn i en omstillingsfase med kostnadskutt og stillingsreduksjoner var læringskurven bratt. Og selvsagt feilet jeg. Jeg svidde fiskepuddingen på den ene siden både en og to og sikkert flere ganger. Men mine kollegaer gjorde som jeg gjorde mot min far, de sa, «Ja, men Merete, vi liker deg og vi vil ha deg som leder. Vi vet at du gjør ditt beste, og at du er villig til å lære.» Og det viste seg at jeg også elsket mulighetene og ansvaret denne nøkkelen rundt halsen gav meg.

Jeg kan takke mine foreldre for at de viste meg at alt er mulig. Og at det ikke er de rundt deg som skal fortelle deg hva som er rett for deg. At du må strekke deg og at du må prøve. Da er det også lov å feile. At man ikke skal gi opp, men prøve på nytt. Jeg vokste opp med «Øvelse gjør mester». Jeg lærte at når noe inntreffer og hverdagen din plutselig ikke er slik som du er vant til, så skal du ikke slå deg til ro med at nå må du sitte der med hendene i fanget. Da må du være løsningsfokusert og finne deg ditt sytøy. Kanskje vil det gi deg større glede og muligheter enn du aner der og da.

 

resultater_skapes_av_mennesker

Dette er noe av grunnen til at Hjerteblad sitt slagord er «Resultatene skapes av mennesker!». Klart du kan! Det handler aller, aller mest om at vi mennesker kan få til det utroligste, om vi bare har rett innstilling og skaper et miljø der vi utfordrer hverandre, støtter hverandre og gjør hverandre gode.

 

Vi har alle våre historier. Dette var min. Og i ettertid ser jeg at det er aldeles ikke så rart likevel, at jeg har gått den veien jeg har gått. I min tid som leder søkte jeg å videreføre den gode lærdommen til mine ansatte. Som mor søker jeg å videreføre den gode lærdommen til mine barn. Og som bedriftsrådgiver søker jeg å videreføre den gode lærdommen til mine kunder. Å bidra til å utvikle mennesker er den største glede jeg kan ha. Og slik utvikles også bedriftene, når menneskene som jobber der strekker seg, går utenfor komfortsonen og skaper et miljø der man spiller hverandre gode og jobber for et felles mål.

 
Med beste hilsen fra Merete

Kommentarer