Årene som går…

Mai har vært en travel måned med mange hendelser både privat og i jobb. Jeg har hatt dager, opplevelser og situasjoner som gjør at jeg har blitt tvunget til å stoppe litt opp og kjenne etter. Det tror jeg er bare sunt.

At pappa skulle få oppleve å sitte på disse klippene på Mallorca igjen, var noe han aldri hadde trodd da han sluttet å reise hit for tre år siden.
Barnene

I mai for 15 år siden ble Lene født, så vi har hatt både bursdagsfeiring og konfirmasjon i mai. Lene er yngstemann på begge sider i familien, så alt er liksom ”siste gang” med henne.

Den dagen Lene sto konfirmant gikk det brått opp for meg at begge barnene mine er blitt store… Da ble jeg både rørt og nostalgisk. Vi skal visst være glade når barna våre blir konfirmert, men jeg ble nesten mest lei meg 😉

Jeg tenker tilbake, og lurer på hvor alle årene ble av?

Jeg er veldig glad for at vi som familie prioriterte at jeg var ekstra hjemme i de første årene da jentene var små. Da jentene var hhv 4 og 5 år gamle ble jeg imidlertid daglig leder, og da ble det slutt på redusert jobb. Siden den gang har jeg hatt krevende jobber som har betydd mye ansvar, mange arbeidstimer og mye fravær.

Men jeg har alltid vært trygg for at i mitt fravær har jentene vært i de beste hender hjemme hos sin alltid tilstedeværende pappa som har stilt opp i tykt og tynt for dem.

Slik jeg jobber nå, som gründer, har jeg dager og perioder hvor jeg er mye hjemme (med hjemmekontor), og andre perioder hvor jeg er mye borte.

Men med siste konfirmasjon unnagjort, har jeg nå kjent veldig på at disse timene, dagene og årene som er gått, de har bare løpt så alt for fort…

Snart er jentene mine store nok til å fly ut av redet for godt, og hvordan blir det da? For en del år siden gledet jeg meg nesten bare til de skulle bli større, nå skulle jeg ønske jeg kunne stoppe tiden.

Mine dyrebare små, som plutselig er blitt store…
Livet og døden

Mamma døde av kreft for 13 år siden. På gravsteinen hennes har pappa fått inngravert ”Møtes ved klippene”. På kisten til mamma sto dette bildet av henne som var tatt året før hun døde, ved klippene på mamma og pappa sitt eget spesielle sted på Mallorca.

Dette bildet av mamma har alle vi tre døtrene og pappa i hjemmene våre.

Pappa fortsatte å reise på langtidsopphold til Mallorca hver vinter etter at mamma døde, og han gikk denne turen både med venner og alene hvert år.

Et par ganger har han snakket om at vi døtrene (jeg har to søstre) burde være med ham å gå denne turen. Første gangen han foreslo det, var et par år etter at mamma døde. Men da var jeg blitt leder, og så meg ikke anledning til å ta meg fri fra jobb, samtidig som jeg også hadde små barn som jeg følte at jeg måtte prioritere i ferien. Så har årene gått, og det har liksom aldri passet slik.

For tre år siden sluttet pappa å reise til Mallorca om vinteren. Helsen hans er blitt dårligere med årene (han er angina-operert flere ganger, og fikk til slutt pacemaker i fjor, i grevens tid), og ikke minst var de gode gamle Mallorca-vennene falt fra en etter en. Så et kapittel i livet ble avsluttet for hans del.

Pappa har elsket disse vinteroppholdene, og det har vært mye livskvalitet for ham å være der på vinteren. Han er en spreking, og har gått uendelig mange mil i Mallorcas vakre natur, både i innlandet og ute ved kysten.

Men så fikk han en ”vill” innskytelse her på senvinteren, og inviterte oss tre søstrene med på en ukes Mallorca-tur nå i vår, der han ville spandere reise og opphold, slik at vi fikk gått denne spesielle turen til klippene. I en alder av 82 år og med sviktende helse, var det nå eller aldri.

Jeg og lillesøsteren min fikk ryddet unna alt annet i kalenderen og prioriterte denne unike turen. For min del ble det avreise morgenen etter konfirmasjonsdagen, så det ble pakking på ”høgg og belegg” om kvelden etter konfirmasjonen. Hvilket resulterte i at det ble nesten overvekt på vei NED allerede! Uten planlegging er min beste løsning å røske med seg det meste av sommerklær, he-he!

Turen til klippene var helt magisk, og en opplevelse for livet. Turen var lang, og utrolig vakker, langt ute i ødemarken hvor vi knapt traff et menneske. Det var vel kanskje rett og slett litt uforsvarlig at min gamle og hjertesyke far la ut på en slik strabasiøs tur. Men det var nå eller aldri, dette er et sted vi aldri hadde funnet fram til på egen hånd.

Det var helt spesiell opplevelse å stå der ute ved klippene foran det flotte fyrtårnet.

Det var nesten uvirkelig å endelig få oppleve dette stedet vi hadde hørt mamma og pappa fortelle om, og som vi kun hadde sett på bilder. Det var en nydelig dag, og en helt ubetalelig opplevelse. Og jeg er sikker på at mamma så oss, og var stolt av pappa som utfordret seg selv (og fornuften) og tok oss med på denne turen.

Resten av uken var også helt magisk. Vi gikk mange flotte turer i nydelig landskap, og fikk oppleve noen av disse stedene hvor mamma og pappa hadde hatt så mange fine turer og opplevelser.

Og selv om det var tre år siden sist pappa var her, så ble han mottatt med stor hjertevarme og flotte hilsener fra kelnere, butikkeier og hotellbetjening. Det sier noe om hvilken herlig far jeg har!

Restauranteieren som ble kalt for “Hollenderen” kjente øyeblikkelig igjen pappa. Han satte seg ned og sa til pappa:”Never go on vacation with your daugheters, they will ruin you!” He-he, ja vi gjorde nok et lite innugg i arven vår på denne turen. Men når er pengene best brukt?

Som familie koste vi oss også riktig godt i hop vi tre. Vi kom nærmere hverandre enn vi noensinne ellers ville gjort hjemme i hverdagen i Norge. Denne uken ble gode minner for livet.

Og pappa? Når han kom hjem igjen til Bergen, var han helt utslitt! Men det tok ikke mange dagene før han var kommet seg til hektene igjen, og nå har han oppdaget at helsen hans holder mye bedre enn han trodde, så nå har han allerede begynt å planlegge de tre neste reisene ut i verden!

Livsnyteren med en velfortjent kald Cerveza etter en hikingtur som de færreste 82-åringer ville klart å gjennomføre.
Nye kunder og nye markeder

I Hjerteblad har jeg startet opp med tre nye kunder i mai, hvorav to av dem engasjerte meg uten å ha møtt meg en gang! Er ikke det fantastisk, så vet ikke jeg!

Jeg tipper det er en kombinasjon av at jeg får gode referanser, og at jeg gjennom webside, blogg og sosiale media velger å vise mye av hvem jeg er som person og hva jeg står for. Dette gjør at potensielle kunder mye lettere får et inntrykk av hvem jeg er, og hva jeg står for.

Foruten alle mine herlige kunder langs vakre fjordkysten og i hjemme i Bergen, har jeg nå også kunder både i Eksingedalen, på Voss og i Trollheimen. I forretningsidéen til Hjerteblad står ”Vestlandet” definert som geografisk marked, så nå begynner dette virkelig å bli en realitet.

Når vi nå går inn i juni måned feier Hjerteblad 3 år, og sum ad summarum kan jeg konstatere at alt er ”normalt” hva gjelder omsetning og utvikling i selskapet – ref. årsregnskapet som ble levert inn nå i slutten av mai. Men det er lenge til jeg blir rik, og det er knapt til å leve av enda…

Jeg har hatt tre fantastisk gøye, spennende, utfordrende og lærerike år, og uansett hvordan dette gründereventyret lander, så er jeg så glad for at jeg turde å hoppe i det.

Å ta aktivt tak og endre noe, gjør at livet ikke blir på repeat. Gjør det det, er det nemlig så lett for at alle dager går inn i en uendelig rekke av uker og måneder som blir til år, og til slutt er årene blitt til et helt liv.


Da er det greit å kunne se tilbake på et liv der dagene er fylt med både familie, venner, jobb og fritid, og der du har fått utvikle deg som menneske hele veien.

 

Takknemlig hilsen fra
Merete

#engasjertbedriftsrådgiver

Kommentarer